BEIJING

                                                 

Første dagen i Beijing satte standaren for resten av oppholdet. Etter en kort gåtur fra hotellet endte vi opp på et stort kjøpesenter hvor vi fikk oppgradert sekken til gruppeturen J Det er innmari kult å være i denne byen og vi gleder oss til å utforske mer!

All sightiseeing skulle vi få gjennom gruppeturen så nå hadde vi to dager til å utforske byen på vår egen måte. Vi fant raskt ut av subwayen og kom oss av gårde til silkemarkedet. Da vi gikk ut av silkemarkedet x-antall timer senere hadde vi skaffet oss flere fiender enn venner. Mille var farlig rå på pruttingen, og damene var småfornærmet da de solgte henne plaggene til en femtedel av prisen. Men fangsten ble bra J De siste timene endte noen av oss opp med å kjøpe en veske for å kunne bære alle posene…

Etter en lang dag med handling gikk vi tilbake til hotellet vårt hvor de ikke kan ET ord engelsk. Vi gjorde et forsøk på å spise på restauranten der og etter mye miming og frustrasjon trodde vi de hadde forstått bestillingen vår. Maten var perfekt, men da vi trodde at kelneren i hvert fall burde skjønne hva water er, tok vi feil. I stedet for tre flasker vann ble det appelsinjuice til maten.

Dagen etter sjekket vi inn på hotellet hvor vi skulle bo med Gap Adventures gjengen. Hotellet lå i gå avstand til perlemarkedet, så det måtte vi jo benytte oss av. Det var tre handleferdige jenter som møtte opp på hotellet for første gruppemøte. Vi hilste på guiden vår, Sangye, og fikk litt informasjon før det bar videre på felles middag. Guiden tok oss med til en lokal restaurant hvor vi ble plassert på et rundt bord og delte masse kinesiske retter. Maten var kjempe god, men når 15 mennesker som ikke kjenner hverandre skal holde samtalen i gang rundt et rundt bord, ligger flaupausene og venter. Det ble spesielt morsomt når man skal dele ulike retter på et snurrende fat midt på bordet og idet du skal forsyne deg er det en på andre siden som tar fatt i fatet og snurrer det andre vei…

Vi overlevde den til tider pinlige middagen og har fått et innblikk i hvordan gruppen er. Den består av ulike typer fra 19 (Kathinka er yngst…) til rundt 40 år. Canada, England, Australia, USA, Tyskland, Irland og Østerrike er representert! Gjengen ser ut til å være kul, så vi håper det løsner litt når vi blir bedre kjent J

23 – April

I dag stod vi opp tidlig for å dra å se på The Great Wall. Dette var noe vi alle hadde gledet oss til så bilturen på to timer og alle trappene opp var verdt det! Vi hadde litt grått vær, men da vi kom opp fikk vi sett mye J Vi gikk mye med Sangye (guiden) og han fortalte alt han visste om dette enorme byggverket. Etter en god gåtur og lunsj på toppen, satte vi snuten tilbake til hotellet. Hele gjengen var enige i at muren var veldig kult J Nå var det tid for litt alenetid, så vi dro og spiste middag på en liten restaurant i en bakgate. Her var det svært lokalt og servitørene skjønte selvfølgelig ikke et ord engelsk. Men etter tegnespråk og miming fikk vi spist peking duck for alle penga! NAM

24 – April

Etter en god kaffe på Starbucks, dro vi med gruppen til den forbudte by. Vi tenkte det var lurt å la regnjakken ligge nederst i sekken så det voldsomme regnværet som plutselig kom, overrasket oss litt. Heldigvis fikk vi tak i noen lekre regnponchoer og paraplyer og holdt oss nogenlunde tørre. Dessverre satte været en demper på opplevelsen av forbudte by. Det pøsregnet, var kaldt og det krydde av turister med paraplyer og høyttalere. Vi fant fort vår yndlingsgruppe med koreanere. Alle hadde matchende knallgule bøttehatter og paraplyer. Guiden deres gikk med en stor paraply med et rødt flagg som stakk opp gjennom den. Selv om været ødela litt klarte vi å underholde oss selv. Vi løp rundt og tok bilder sammen med alle turistene – kineser poseringen er på topp nå! Det virket som om de andre turistene også var litt skuffet over byen for de var mye mer opptatt av å stirre på Josefine og ta snikbilder av jenta som er ”veryy tall yeess, veryy tall hahah”. Så nå sirkulerer det noen bilder av tre ponchokledde nordmenn i Korea.

Etter sightseeingen dro vi på postkontoret for å sende en pakke hjem. Dette var også en opplevelse. Damen bak kassen forstod ikke et ord engelsk og pratet i ett sett på kinesisk, imens hun gikk gjennom alle tingene vi skulle sende hjem. Etter mye om og men fant vi en mann som forstod litt og hjalp oss med å få sendt pakken hjem til Norge, så nå er det bare å krysse fingrene. Vi hadde lyst på noen nye bøker til den lange togturen og tok turen innom en diger bokhandel. Bøker om Tibet stod høyt på listen, men det kan man bare glemme å finne. I butikken på fire etasjer fantes det ikke en bok om Dalai Lama eller Tibet og vi fikk vår første smakebit av forholdet mellom Kina og Tibet. Men mat til toget fikk vi heldigvis tak i og med baggene stappfulle av vann, nøtter og ferdig-nudler dro vi av gårde til togstasjonen – neste stopp TIBET!!      

Turistene på muren

Peking duck

Forbidden City i regn med turister....

Josse ble kjendis

              

TIBET ADVENTURE

Kinesere er tydeligvis vant til å presse seg frem til det de vil ha – det var en kamp å komme på toget! Selv om aller har hver sin seng, var det første mann frem og alle triks var lov. Det var skriking og dytting og det var helt umulig å finne ut hvilken kupe vi egentlig skulle bo i. Da vi hadde gått feil tre ganger til kinesernes store fortvilses, endte vi i riktig kupee med Martina og Daniel og to kinesiske menn. Det viste seg at Josefine var kommet feil og skulle sove alene med 5 andre kinesere. Dette likte ikke Sangye så han fikk kranglet seg til å bytte senger, noe som førte til at vi fikk noen nye fiender i nabodamene. Da var det bare å holde balansen over hulltoallettet og slenge seg ned på de 50 meter brede sengene for en godnatts søvn.

I hele vognen var det en høyttaler og den var selvfølgelig plassert rett utenfor rommet vårt. Tidlig ble vi vekket med kinesisk popmusikk, men vi var ikke det første som var oppe. De lokale satt allerede klare med all slags mulig mat og oppførte seg som om de aldri hadde gjort noe annet. Termoser og utlagsstoler var en selvfølge og allsangen tok sjelden stopp. Vi satte oss ved vinduet og nøt utsikten mens toget rullet forbi storbyer i ingemannsland, tørre sletter, flotte innsjøer, nomader, yaks og langhårede sauer. Sangye satt med oss og fortalte ivrig om Tibet. Han ga oss Buddhismen fra A til Å og hvisket små hemmeligheter om hvordan det egentlig var å bo i Tibet under Kina. Men dette sa han at han ville fortelle mer om når vi var utenfor sivilisasjon.

Vi stoppet flere steder, det ene skulle være et stopp på 15 minutter hvor vi kunne gå litt rundt. Doene stengte 20 minutter før stoppet så mange i gruppen vill prøve å finn et toalett på stasjonen. Josefine ble med de 4 andre på jakt etter do, mens vi to andre ble stående igjen på perrongen. Det tok ikke lang tid før de blåste i fløyten og toget var klart til å gå. Men do-gjengen var ikke å se. I ti minutter måtte vi holde igjen hele toget uten at konduktørene forstod hvorfor vi gjorde det. Vi prøvde oss med tegnespråk, men da de endelig forstod det kom gjengen løpende og toget kunne gå. Sangye kom helt forskrekket bakover i toget og ristet oppgitt på hodet da han så at det var en tredjedel av hans gruppe som nesten hadde mistet toget. Da vi møtte nabodama fikk vi ikke mer enn et stygt blikk før hun snudde seg vekk og hvisket noe til venninnen, gjengens lille stunt gjorde oss ikke noe mer populære. Vi hadde en hyggelig middag i spisevognen hvor vi drakk risvin med noen kule kinesere.

Dagen etter våknet vi opp til snedekket fjell – utrolig vakkert J Nå var det bare å nyte utsikten som igjen hadde endret seg. Vi passerte 5000 meter og folk begynte å merke høyden. Kathinka begynte plutselig å blø neseblod, flere hadde hodepine, og deodoranter og kremer ga etter for trykket og sprakk. 

Etter to dager på toget var det deilig å gå av på Lhasa togstasjon og bli kjørt til hotellet!

På kvelden ventet kulturaften, men dans, sang og mat. Showet kan man si mye om, men maten var superdigg!!

Lhasa

Dag 1:

I dag har vi vært på orienteringsrunde i byen – Lhasa er en innmari kult by !! Overalt er det karakteristiske tibetanske firkantete murhus og tibetanere som går rundt i flotte folkedrakter. Noe annet det også kryr av er militære og politi. De står på hvert gatehjørne og hustak, klare til å beskytte kineserne. Man skal helst ikke gi dem noe oppmerksomhet og i hvert fall ikke ta bilde av dem. Guiden vår ba oss også om å ikke stille han noen politiske spørsmål da vi gikk rundt i byen.

Vi beøskte et nonnekloster og et lokalt tehus hvor vi fikk smake på sweet tea, noe alle drikker her J Etter lunsj gikk vi på et svært hellig tempel i Lhasa som er et pilgrimsmål for buddhister over hele landet. Rundt tempelet var det full at pilgrimer som har gått i mange måneder og som når de har kommet frem går rundt hele tempelet mens de ber til ”body, mind, speech” og legger seg ned. Josefine merket høyden og gikk tidlig i sengs mens vi andre spiste middag med gruppen.

Dag 2:

I dag skulle vi endelig besøke Potala Palace, selve symbolet på Tibet. Den store flotte bygningen ligger midt i byen og er svært hellig for tibetanerne og buddhistene. Før den kinesiske invasjonen i 1950 var det hjemmet til Dalai Lama og politisk sentrum i Tibet. Tempelet er gigantisk og har uendelig mange trapper. Vi kom oss gjennom 20 av de 1000 rommene og fikk sett de utallige buddha figurene og andre religiøse symbolene før vi tok oss en velfortjent lunsj.

Senere dro vi til et kloster som er kjent for sin debatterende munker. I bakgården står alle de unge munkene og debatterer høylytt store spørsmål som: hva er meningen med livet? Hvordan skal man leve som buddhist? Hva er rett og galt? To munker satt på bakken, mens en annen hoppet opp og ned og trigget de til å debattere, veldig rart å se på J

På kvelden dro vi for å se på Potala Palace i mørket. Palassaet er helt fantastisk på denne tiden og ser enda mer mektig ut når det er lyst opp. På den store plassen foran palasset, Potala Square, var det samlet mange mange lokale som hadde felles dans siden det var lørdag. Vi ble stående lenge å se på de lokale dansene, før en liten gutt dro oss med i dansen. Litt keitete prøvde vi å følge ringdansene, til stor glede for de ”proffe”. En fantastisk kveld J

Dag 3:

I dag valgte vi å nyte fridagen til det fulle og takket nei til huletur med gruppen. Vi gikk oss en tur i byen og endte opp på det tibetanske museet. Det var ganske interessant å se den delen av utstillingen som viste Tibet etter Kinas innblanding. På ekte propaganda vis var laget flotte bilder og solskinnshistorier som viste hvor mye Kina hadde gjort for Tibet og hvor mye de satte pris på det.

Vi tok også turen innnom Dalai Lamas sommerpalass. Det var veldig flott, men vi er enige om at det er bedre å ha med seg en lokal guide når man skal se sånne steder, da får man litt mer ut av det!

Sangye hadde tipset oss om et tehus han syntes vi burde da turen til. Midt i en utrolig fin park lå et superlokalt tehus hvor alle pilgrimene kommer. Vi klarte å få tak i en kanne med te og satte oss ned på bordet til noen tibetanere som syntes dette var superspennende. Etter x-antall kopper te og nysgjerrige blikk kom vi oss tilbake til hotellet hvor gruppenmiddag ventet.

Etter middag dro noen av oss ut med Sangye som skulle ta oss med på en tibetansk kveld på byen. Dette var ganske annerledes enn hva vi er vant til. Nattklubben var et show med dansere og lokale sangere. Gjestene satt på bord og drakk og ble invitert opp på scenen stadig vekk for å danse lokale ringdanser eller fridans. Sangye var vannvittig god til å danse og ville gjerne ha oss opp på scenen med de andre for å drite oss skikkelig ut. Det klarte han, og etter et par pinlige danser skygget vi banen og dro tilbake til hotellet J

Dag 4.

I dag har vi kjørt til Gyatse. Det tok rundt 8 timer og på veien har vi stoppet flere steder. Første fjellpass var på 4700 m.o.h og her hadde vi utsikt over fjellene og en utrolig flott innsjø. Vi hadde også et stopp på 5200 m.o.h hvor vi kunne ta bilder av en isbree, noe resten av gruppen syntes var suuuper spennende J Middagen ble utrolig morsom da superhomofile museumsguiden Daniel fra Canada stod for samtaleemnene og tyske Dennis sang gamle slagere fra MGP!

Dag 5.

Her i Gyatse ventet enda et kloster :) Misforstå oss rett, det er spennende med templer og klostere, men man kan få nok av buddastatuer. På vei inn i en av stupaene møtte vi to nydelig små gutter som Mille tok bilde av. Plutselig vinket den eldste oss bort til der hvor resten av familien satt og vi fulgte etter. Her ble vi tatt imot som om vi var hellige og ble skjemt bort av guttene og mor i familien. De prakket på oss masse drikke og godteri og minstemann sjarmerte alle med sin interesse for kameraet og iphonen til Josefine. En skikkelig hjerteknuser. Sangye måtte dra oss bort fra den lille familien da vi skulle dra videre med bilen til neste by.

Neste stopp var Shigatse, den tidligere hovedstaden. Her var siste sted med minibank og varmt vann, så det var et viktig stopp. Vi ble her en natt og besøkte et stort kloster hvor det bodde mange hundre praktiserende munker.

Turen gikk videre til Sakya og nå fikk vi skikkelig kjenne på kulden. På hotellet var det ingen varme, verken på rommet eller restauranten, men heldigvis hadde de elektriskevarmetepper som varmet godt de få gangene strømmen ikke forsvant. Kathinka følte seg plutselig innmari sliten og tungpustet pga høyden og ble liggende på hotellet mens de andre gikk en tur opp til et nonnkloster. Det var en litt tung tur opp, men der oppe ventet den sykeste gjengen nonner vi noen gang har sett. De kjørte overpimpa motorsykler og digget å prøve tøyet til de vestlige. En av nonnene lærte seg å bruke kameraet og fikk tatt noen snapshots av de andre som poserte med luer og pilotbriller. FOR en gjeng!

Etter en middels varm natt satte vi oss tidlig i bussen for å kjøre den lange turen mot base camp. Veiene var svingete og humpete og med tidenes treigeste og mest kronglete sjåfør virket turen lenger enn planlagt. Men det var alt verdt det da vi rundet et sving og Himalaya kom til syne. Vi stoppet på et fjellpass på nesten 5000 meter og hadde super utsikt over 5 fjell over 8000 meter, deriblant Mt. Everest!! Sykt kult JJ

Vi ankom Rombuk ganske sent på ettermiddagen og måtte forte oss opp til Base Camp, i den forstand det går ann å forte seg når man skal gå 4 kilometer oppover på 5200 m.o.h! Det var merkelig å merke at kroppen jobbet skikkelig når man gikk supersakte. Men vi var heldige i forhold til andre på gruppen. Daniel ble kjempe svimmel og kald og måtte ta bussen ned igjen for å få iseg oksygen, noe han ikke husket etterpå.

Base camp var innmari kult, men dessverre var everest dekket av tåket da vi var der oppe. Men vi fikk tatt bilder og spist melkesjokoladen vi fikk av Harald i Munchen som vi hadde lovet å spare til denne dagen. Den har vært med på mye rart nå! Vi kom oss ned igjen og fikk i oss en varm suppe der vi satt i minusgrader inne og så på tåken lette over fjelltoppene. Vi var alle trette, mend et fristet ikke å legge seg inn i steinhuset uten noe varme. Vi har ikke båret på soveposer, så det var bare å kle på seg alt vi hadde og holde varmen under teppene vi fikk udelt.

Den kalde natte var vel verdt det da vi våknet opp til soloppgang over verdens høyeste fjell – det var magisk. Vi var så fasinert at vi ikke merket at Kathinkas og Josefines jakke plutselig var borte. De hadde ligget 5 meter bak oss imens vi tok bilder og nøt utsikten og nå lå de ikke der. Etter full leteaksjon og utspørring av alle gjestene, har vi to mistenkte. Enten en yak eller noen  kinesiske turister som hang rundt i området. Sangye mener det er typisk kinesere og satte selvfølgelig himmel og jord i bevegelse for å få tak i jakkene. Han ringte alle militær checkpointene og ba dem se etter kineserne som hadde dratt videre i en hvit jeep, så å si et dødfødt prosjekt. Kalde og uten varme nok klær satte vi oss inn i bussen igjen og kjørte ned fra fjellet.

Etter lunsj så vi at Sangye begynte å virke mer og mer stressa, og det viste seg at han hadde fått dårlige nyheter. Veien ned til nepalske grensen var ødelagt pga uvær og de visste ikke når den ville bli kjørbar igjen. Med siden han ikke hadde så mye mer informasjon valgte vi å fortsette videre nedover. Da vi kjørte videre kom det et skikkelig uvær og sjåføren konsentrerte seg skikkelig for å holde bussen på veien. Plutselig stoppet han og løp ut på veien. Vi hadde punktert! Her var det ingen steder å stoppe å få hjelp, så alle måtte sette seg på en side av bussen for at sjåføren kunne klare å kjøre videre nedover. 

Etter et par kilometer kom vi ned til en liten fjelllandsby hvor vi ble stoppet av militæret som nektet oss og kjøre videre. Her var det flyktningstilstander. Byen var stappfull av turfolk, kinesere og mt.everest ekspedisjoner som hadde ventet her i 3 dager. Heldigvis fikk Sangye oss inn på et gjestehus, for det var nesten ikke plass i byen. Ingen visste hva som skjedde nede ved veien og hvor lenge vi måtte vente her. Ute var det snøstorm og inne på rommet var det iskaldt. Det endte med at gruppen campet på den lokale baren og drakk billig Brandy for å holde varmen. Her ble vi kjent med to gutter fra et ekspedisjonsteam. Steve og Dave kom nettopp ned fra et forsøk på Mt. Everest og hadde ventet i den lille byen i 2 dager. Innmari kule gutter!!

Neste morgen våknet vi opp iskalde og til ingen gode nyheter. Militæret og politiet kunne ikke si når ryddingen av veien var ferdig, så det var bare å vente. Klokken tikket for mange som hadde flybilletter hjem fra Kathmandu dagen etter, inkludert oss som hadde planer om å dra direkte til Varanasi. Kinesiske myndigheter derimot meldte fra om at situasjonen i Tibet var fikset og at alle turistene hadde kommet over grensen…

For å få tiden til å gå stod vi i kø på den lille internettcafeen de hadde i byen i håp om å få fem minutter på den supertreige nettet. Etter en lang dag med venting kom meldte Sangye fra om at vi ikke kunne krysse grensen i kveld heller. Da ble det enda en dag på baren med gruppen og de lokale, etterfulgt av tibetansk disko med livesang… Vi krøp sent til sengs og Josefine og Kathinka sendte noen stygge tanker til de som hadde stjålet de varme jakkene deres da vi tullet oss inn i tepper og prøvde å holde varmen.

Neste morgen så det ikke lovende ut og vi begynte å diskutere muligheten om å dra tilbaket il Lahsa og fly til Kathmandu, en lang og kostbar mulighet. Men plutselig kom Sangye løpende og sa at han hadde fått til at vi skulle få krysse de ødelagte veien! Han og mange av de andre lokale guidene hadde jobbet på spreng for å presse militæret til å slippe oss igjennom. Det gikk fortsatt ikke ann å kjøre over veien der det hadde rast, men vi kunne kjøre ned dit, klatre over til fots og bli hentet på andre siden av en bil fra grensen. Sangye hadde fått oss først i køen og fikk en slags helterolle i gruppen J

Vi kjørte ned til steinraset og klatret forsiktig over imens ryddemannskapet så forskrekket opp i veggen for å forsikre seg om at det ikke raste mer. På andre siden stod vi med all bagasjen vår og ventet på å bli plukket opp, men det visste seg at turen var ikke over enda. Det kinesiske politiet nektet taxier og minibusser å kjøre oppover veiene i frykt for kaos, så vi måtte ta bena fatt. Nå var vo i hvert fall flyktninger på tur! Sikkert 200 mennesker fullastet med bagasje begynte å gå nedover de svingete fjellveiene. Her var det alt fra trillekofferter til 60 kg klatreutstyr. Først da vi begynte å nærme oss en mils gåtur ble vi plukket opp! Problemet nå var at grensen stengte om 40 minutter, og hvis vi ikke rakk det ville vi bli forsinket enda en dag! Men sjåførene var helt gale og holdt på å kjøre ned det som var av små barn og dyr mens de svinget seg nedover de smale veiene. Vi rakk grensen med en margin på 10 minutter og pustet lettet ut da vi gikk over broen som førte til Nepal J

Her fikk vi i oss litt mat og begynte den 5 timer lange kjøreturen til Kathmandu. Det var en sliten, men glad gjeng som sluknet på hotellet samme kveld. Selv om turen fikk en annen slutt en planlagt, var det faktisk ganske komisk å være stuck i den lille fjellandsbyen. Og en ting er sikkert og det er at vi er superglad for at vi hadde Sangye med oss, ellers ville vi nok sittet der fortsatt!

Morgenen etter var det på tide å si hade til gruppen og fantastiske Sangye. 13 mennesker som har gjort denne turen skikkelig bra J Det var verst å si hade til snille Sangye, men han skal være guiden vår når vi kommer tilbake og skal utforske Øst-Tibet!

Tibet Adventure har vært en HELT fantastisk opplevelse! Vi har sett så mye av dette flotte landet og lært så utrolig mye om dets historie og kultur. Når vi ser tilbake på resten av turen kan vi alle si at å våkne opp på over 5000 meter høyde, titte ut av soveromsvinduet og se soloppgangen over verdens høyeste fjell er definitiv et høydepunkt. Vi skal tilbake til Tibet og sannsynligvis klatre Everest med Steve og Dave, skal bare en tur hjemom først!

India er en historie for seg selv, som vi får ta senere. Nå er vi sammen med Sara og Hedvig i India og nyter de siste dagene av denne utrolige reisen, for om 2 dager er vi hjemme!!

Vi gleder oss til å se dere alle!!! J

BILDER FRA TUREN

Gjengen i spisevognen

Livet på seksmannskupee

Bok, Ipod og utsikt :)

Frokost, Lunsj OG middag

Risvin....

Becky, vår romkamerat og tyske Dennis - som viste seg å være journalist!!

Alle i Tibet går og teller på bønnekjedene sine

Verden beste guide:)

Hjerteknuseren insistererpå at Josse skulle ha Colaen

Mille og mor

Iphonen var spennende

Barnehagetanten slår til

Nonnene var fasinert av Iphonen

Verdens høystliggende do

Sangye og Mille hiver prayercards for good luck

Josse fikk seg ny venn

Tibetansk folkedrakt

Sangye serverer sweet tea!

Pilgrimer som har vandret i mange måneder 

Potala Palace

Munkene som debattere

Hele gruppen, med Himalaya i bakgrunnen

Veiene mot Base Camp

Legg til bildetekst

Ikke dumt å våkne til dette synet!

Kineserposen er på plass 

Josse stortrivdes i flyktningsleiren

Kald natt!

Steinbruddet hvor flyktningsgjengen skulle over!

VIETNAM

Nå er vi i fantastiske Vietnam og koser oss skikkelig! Hva som er så spesielt her er vanskelig å sette fingeren på, men vi elsker dette landet J Etter en grei flytur landet vi i Ho Chi Minh City, landets nest største by. Det er alltid litt styrete å komme til en ukjent storby, men vi ble tatt godt imot. Vi droppet taxi inn til sentrum og tok heller lokalbussen med en liten vietnamesisk mann som gjerne ville hjelpe oss J Han styrte og stelte med sjåføren og før vi visste ordet av det var vi satt av 5 minutter fra hotellet vårt! Penger var spart i tillegg til at den hyggelige mannen vår hadde gitt oss uttalige tips og kart i løpet av bussturen – happy backpackere! Vi endte opp på et hyggelig hostell, med uttalige trapptrinn, men heldigvis hadde de heis til sekkene! Tydeligvis er Vietnam et land hvor man skal være litt mer oops på lommetyver og slikt, for alle vi snakket med advarte oss mot å gå med kamera og penger på oss. Med pengebeltet godt spent på gikk vi ut for å utforske byen!

Det første vi konkluderte med var at man trenger øvelse i å gå over veien her, for det er ikke lett! I et kaos av mopeder, sykler og biler som ikke har noen planer om å stoppe for deg må man løpe over veien. Å finne et smutthull uten kjøretøy er umulig, derfor er det beste bare å gå ut og ta støyten. Det tok litt tid for oss å komme inn i det. De første gangene spurtet Josefine og Mille over, mens Kathinka ble stående alene igjen på andre siden og kom seg ikke over. Det endte opp med at damen i resepsjonen måtte følge henne over…. Vi kom oss helskinnet ut av smågatene rundt hotellet, men da vi møtte de store veiene ble utfordringene større. Etter at vi hadde risikert livet og krysset en av de store hovedveiene var vi kjempe fornøyde, helt til vi oppdaget at vi stod i byens største rundkjøring og måtte over samme vei en gang til..

Før vi dro videre opp langs kysten måtte vi få med oss litt kultur i denne byen. Vi besøkte War Remnants Museum – noe som var en sterk opplevelse. Det var flere ulike avdelinger som ga oss et innblikk i den grusomme krigen. Utenfor var amerikanske militærfly og andre kjøretøy utstilt, innenfor var det uttallige bilder fra kampene og av ofrene. Bildene var fantastisk flotte og beskrivende, men vitner om noen handlinger som er så groteske at det er vanskelig å forstå. 

Samtidig som vi sympatiserer med de sivile som ble rammet og ser på USAs gjerninger som umenneskelige, har vi i bakhodet at dette museet først og fremst ble bygget som propaganda for det vietnamesiske kommunist regime og forteller lite om Viet Cong’s grusomme krigshandlinger. Likevel er det vanskelig å gå ut av museet uberørt og tenke hvor heldige vi er. Igjen befinner vi oss i et land med en historie som er så langt fra den virkeligheten vi har vokst opp i. 

Se hva vi fant!

Her skulle vi over..

                                                                           MUI NE

Ny transport etappe tok oss videre nordover. Man får med seg mye av landet ved å titte ut av bussvinduet. Kall oss naive, men den kommunistiske spiriten i dette landet overrasket oss litt. Over alt ser du store propaganda plakater som ser ut som om de er tatt fra sovjetunionens storehetstid og det klassiske kommunist/sosialist flagget (rødt med gul sigd og hammer i kors) henger på annet hvert hus. Vietnam skiller seg ganske ut fra de andre asiatiske landene vi har vært i. Buddhismen eksisterer jo her i landet, men den spirituelle feelingen med munker og templer på hvert gate hjørne finner man ikke. Deriomt er katolismen ganske stor her og overdådige kirker i fransk stil er lett å finne. Vi savner nesten tuk tukene, men gateselgere, markeder og dårlig/forvirrende asia - engelsk er det nok av.

Vi endte opp i Mui Ne – et strandparadis J Her finner du både flotte resorter og kule backpacker hosteller. Strandlinjen er full av kitere og windsurfere, noe stedet også er kjent for, så en del barske gutter å finne her! En siste grillings på stranden måtte til, men etter kort tid fant vi ut at det var for varmt og at vi trengte litt vind i håret. Løsningen ble to mopeder som vi leide og durte bortover på veiene. VI kjørte forbi en kul fiskerlandsby hvor havnen var dekket med karkateristiske fiskejoller. De mest fascinerende båtene er de store runde baljene som mange av de lokale bruker. Båten rikker seg kun hvis du padler på en spesiell måte – veldig tungvint! Josefine og Kathinka kjørte sammen på den ene mopeden, men plutselig punkterte den – selvfølgelig! Heldigvis skjedde det 10 meter unna et verksted i en liten by hvor vi med tegnespråk fikk de til å fikse dekket. Turen gikk videre til Vietnams ”Sahara”. Litt unna sjøen har nemlig Mui Ne noen fantastiske sanddyner. Her stoppet vi og utforsket ørkenen – innmari kult og absurd. Fulle av sand i skoene kjørte vi tilbake – Kathinka fikk også nyte av landets mangel på regler. På kvelden fikk vi endelig et etterlengtet sjømat måltid.

Tiden i Vietnam er knapp så etter to netter gikk turen videre. Den 15 timer lange turen til Hoi An ble selvfølgelig enda lenger enn planlagt, for bussene må jo alltid være forsinket. For første gang satt vi på en sovebuss. Men hvor mye søvn vi fikk var begrenset. Spesielt Josefine fikk igjen svi for sine lange ben og krøllet seg sammen i sengebåsen. Mille fikk en agressive vietnamesere ved siden av seg. Da han ikke snakket telefonen slang han både armer og ben over i Milles seng. Men også dette var en opplevelse, vi gleder oss til neste tur!

Mille i farta!

Bikerbabe # 1

Bikerbabe # 2

BikerROTTE

Aking i sanddynene

                                                                             HOI AN

Vi ankom Hoi An tidlig på morgenen og gikk igjen på den klassiske turistfella. Vi sa ja til første og beste hostelleier som ventet ved busstasjonen og nøt gratis shuttle inn til byen. Denne gangen slo det ikke feil og hostellet var både bra og lå sentralt J Da var det ut for å oppdrive noe frokost og utforske byen! Hoi An er kjent for alle sine skreddere og vi lot oss ikke be to ganger. Før vi visste ordet av det hadde vi bestilt litt av hvert og var booket inn for fitting flere ganger daglig. Det er ikke hver dag man får skreddersydd kjoler (kan hende det kommer en pakke hjem i posten..)  J  

Denne byen er utrolig sjarmerende! Langs elven ligger det tett i tett med koslige hus fra kolonitiden og i gatene spilles det rolig musikk fra høytalere. Den ene kvelden var vi med på full moon feiring. Her praktiseres det litt annerledes enn i Thailand. Alle kjøretøy stenges ute av byen og når solen går ned tennes de fargerike lanternene over alt. I gatene er de lokale danser og show, flere av de lokale tar på seg sine nasjonaldrakter, og på gatehjørnene selges byens kjente rett Cao Lau (veldig godt!!) Det skapes en helt spesiell stemning og det var fantastisk å gå rundt i gamlebyen i denne atmosfæren.

Dagen etter ble vi hentet på hotellet av en lokal som tok oss med på markedet. Her fikk vi innføring i alle grønnsakene som brukes i Vietnamesisk mat og lærte om landets store eksportvarer; ris og fiskesaus! Så ventet kokkekurset. Sammen med en kokk og vår nye guidevenn Vinh, som var en mester i dårlig spøker, disket vi opp de deiligste retter. Menyen bestod av vårruller, mangosalat og Cley Pot pork. Med fantastiske råvarer og våre ferdigheter ble det veldig bra, så gled dere til vi kommer hjem J Etter maten var spist bar det videre til skredderne våre for å se resultatet og gjøre endringer. Med posene fulle av figursydde klær, noe mer vellykket enn andre, gikk vi fornøyde til sengs.

Hoi An har også en fantastisk strand som måtte besøkes. Vi trosset den uutholdelige varmen og syklet til sjøen – og det var verdt det! Selv om vi kun hadde en time på stranden før vi måtte dra fra byen, fikk vi sette hvor bra det var! Den lange deilige stranden og det herlige klare vannet var noe av det finere vi har sett på turen. Svette og brente (manko påsolkrem) satte vi oss på en ny buss som skulle ta oss de 19 timene til Hanoi! De første timene var på en sittebuss med tidenes dårligste air – con, men heldigvis fikk vi kapret sete ved hvert vårt vindu og nølte ikke med å sette det på vidt gap. Da vi skulle over i en ny buss sendte vi Mille for å kapre gunstige senger. Men vietnamesere gir seg ikke uten kamp! Både dytting og andre sleipe knep ble brukt, men Mille satt glad og fornøyd med tre bra plasser da vi andre entret bussen. Vi kom oss igjennom enda en runde på sovebuss som denne gangen gikk veldig bra, hvis man ser bortifra dolukten og mannen som spyttet på gulvet.

Nå er vi i landet hovedstad – Hanoi. Enda en kaotisk storby å orientere seg i! Trøtte og slitne ble vi (igjen) med første og beste person som tilbød oss graits shuttle til et hostell. Denne gangen traff vi ikke helt; vasken falt ned og den lovede air – conditionen streiket. Dodøren går ikke ann å lukke og hva som egentlig drypper fra røret i taket vil vi ikke vite. Så nå sitter vi her med en bråkete vifte og discount som Mille kranglet seg til!

Det er ikke altfor mye å oppleve i Hanoi, men vi har gått rundt i byen og fått sett litt. I morgen bærer det ut til Halong Bay J

Josefine på sovebuss

Vietnam; risåkre og fjell 

Hoi An

Katta på den japanske broen

Josse syr jakke :)

Full Moon feiring

Høydeforskjell...

Kokkekurs

Resultatet

                                                                      HALONG BAY

Vi ble hentet tidlig på hotellet og ble i kjent stil plassert i en liten minibuss. Fra sentrum gikk turen 3,5 timer ut til Halong City hvor båten ventet. Vel om bord i den hvite trebåten satte vi kursen ut mot de vakre fjelløyene. Været var disig, men det vi fikk vi høre at det nesten alltid er her, og flott var det likevel. Første stopp var ved Sung Sot Cave. Hulene i seg selv var veldig kule, men det mister litt av sjarmen når man går i kø inn og de har lyst opp hulene med lilla og grønt lys. Skikkelig turistopplegg!

Resten av dagen kjørte vi videre innover ”fjordene”, som kan minne om våre egne på vestlandet. Vi passerte en flytende fiskelandsby hvor vietnameserne bodde med både hunder og haner ute på flåtene sine. På ettermiddagen fikk vi også padlet en liten turJ

Ellers har vi bare nytt utsikten fra taket på båten! Det er faktisk utrolig vakkert her! De 2000 limestone – øyene er mer spektakulære enn vi hadde forestilt oss.  Solen skinner visst veldig sjelden i Halong Bay og heller ikke vi fikk se den, men det at det var litt disig gjorde ingenting!

På kvelden spiste vi hyggelig middag med de andre gjestene, vi ble blant annet kjent med noen fra Filippinene som har overbevisst oss om å dra dit neste reise J  Da mørket kom sigende la vi oss inn vår egen lille kahytt.

Neste morgen seilte vi videre og fikk tatt en siste titt på omgivelsen, før vi til slutt endte opp i Halong City. Her ble det lunsj før turen gikk tilbake til Hanoi.

Nå sitter vi på hotellrommet vårt i Hanoi og gjør sekkene klare til flyreisen i morgen. Nå venter Kina!! Det er helt utrolig at vi er kommet så langt J Akkurat nå gleder vi oss litt til et kaldere klima, storby og varme passer ikke helt godt sammen.  Sør – øst Asia boken legges vekk og om få dager er det frem med ulltøy og joggesko, for nå gjør vi oss klare til Tibet og Nepal J Men for noen måneder vi har hatt her!! Thailand, Burma, Kambodsja, Laos og Vietnam har vært helt fantastisk. Fjelltur, templer, full moon party, møte alle kjente hjemmefra, feiring av Milles 20 års dag, dykking, dansker, strandliv og mye mye mer! Vi har mye å tenke tilbake på J

Til dere hjemme: I Kina tror vi at bloggen vår er blokkert – så dette er kanskje siste blogginnlegg på noen uker. Men mail fikser vi sikkert J

I hulene

Båten vi bodde på :)

Fiskerlandsby

Legg til bildetekst