TIBET ADVENTURE

Kinesere er tydeligvis vant til å presse seg frem til det de vil ha – det var en kamp å komme på toget! Selv om aller har hver sin seng, var det første mann frem og alle triks var lov. Det var skriking og dytting og det var helt umulig å finne ut hvilken kupe vi egentlig skulle bo i. Da vi hadde gått feil tre ganger til kinesernes store fortvilses, endte vi i riktig kupee med Martina og Daniel og to kinesiske menn. Det viste seg at Josefine var kommet feil og skulle sove alene med 5 andre kinesere. Dette likte ikke Sangye så han fikk kranglet seg til å bytte senger, noe som førte til at vi fikk noen nye fiender i nabodamene. Da var det bare å holde balansen over hulltoallettet og slenge seg ned på de 50 meter brede sengene for en godnatts søvn.

I hele vognen var det en høyttaler og den var selvfølgelig plassert rett utenfor rommet vårt. Tidlig ble vi vekket med kinesisk popmusikk, men vi var ikke det første som var oppe. De lokale satt allerede klare med all slags mulig mat og oppførte seg som om de aldri hadde gjort noe annet. Termoser og utlagsstoler var en selvfølge og allsangen tok sjelden stopp. Vi satte oss ved vinduet og nøt utsikten mens toget rullet forbi storbyer i ingemannsland, tørre sletter, flotte innsjøer, nomader, yaks og langhårede sauer. Sangye satt med oss og fortalte ivrig om Tibet. Han ga oss Buddhismen fra A til Å og hvisket små hemmeligheter om hvordan det egentlig var å bo i Tibet under Kina. Men dette sa han at han ville fortelle mer om når vi var utenfor sivilisasjon.

Vi stoppet flere steder, det ene skulle være et stopp på 15 minutter hvor vi kunne gå litt rundt. Doene stengte 20 minutter før stoppet så mange i gruppen vill prøve å finn et toalett på stasjonen. Josefine ble med de 4 andre på jakt etter do, mens vi to andre ble stående igjen på perrongen. Det tok ikke lang tid før de blåste i fløyten og toget var klart til å gå. Men do-gjengen var ikke å se. I ti minutter måtte vi holde igjen hele toget uten at konduktørene forstod hvorfor vi gjorde det. Vi prøvde oss med tegnespråk, men da de endelig forstod det kom gjengen løpende og toget kunne gå. Sangye kom helt forskrekket bakover i toget og ristet oppgitt på hodet da han så at det var en tredjedel av hans gruppe som nesten hadde mistet toget. Da vi møtte nabodama fikk vi ikke mer enn et stygt blikk før hun snudde seg vekk og hvisket noe til venninnen, gjengens lille stunt gjorde oss ikke noe mer populære. Vi hadde en hyggelig middag i spisevognen hvor vi drakk risvin med noen kule kinesere.

Dagen etter våknet vi opp til snedekket fjell – utrolig vakkert J Nå var det bare å nyte utsikten som igjen hadde endret seg. Vi passerte 5000 meter og folk begynte å merke høyden. Kathinka begynte plutselig å blø neseblod, flere hadde hodepine, og deodoranter og kremer ga etter for trykket og sprakk. 

Etter to dager på toget var det deilig å gå av på Lhasa togstasjon og bli kjørt til hotellet!

På kvelden ventet kulturaften, men dans, sang og mat. Showet kan man si mye om, men maten var superdigg!!

Lhasa

Dag 1:

I dag har vi vært på orienteringsrunde i byen – Lhasa er en innmari kult by !! Overalt er det karakteristiske tibetanske firkantete murhus og tibetanere som går rundt i flotte folkedrakter. Noe annet det også kryr av er militære og politi. De står på hvert gatehjørne og hustak, klare til å beskytte kineserne. Man skal helst ikke gi dem noe oppmerksomhet og i hvert fall ikke ta bilde av dem. Guiden vår ba oss også om å ikke stille han noen politiske spørsmål da vi gikk rundt i byen.

Vi beøskte et nonnekloster og et lokalt tehus hvor vi fikk smake på sweet tea, noe alle drikker her J Etter lunsj gikk vi på et svært hellig tempel i Lhasa som er et pilgrimsmål for buddhister over hele landet. Rundt tempelet var det full at pilgrimer som har gått i mange måneder og som når de har kommet frem går rundt hele tempelet mens de ber til ”body, mind, speech” og legger seg ned. Josefine merket høyden og gikk tidlig i sengs mens vi andre spiste middag med gruppen.

Dag 2:

I dag skulle vi endelig besøke Potala Palace, selve symbolet på Tibet. Den store flotte bygningen ligger midt i byen og er svært hellig for tibetanerne og buddhistene. Før den kinesiske invasjonen i 1950 var det hjemmet til Dalai Lama og politisk sentrum i Tibet. Tempelet er gigantisk og har uendelig mange trapper. Vi kom oss gjennom 20 av de 1000 rommene og fikk sett de utallige buddha figurene og andre religiøse symbolene før vi tok oss en velfortjent lunsj.

Senere dro vi til et kloster som er kjent for sin debatterende munker. I bakgården står alle de unge munkene og debatterer høylytt store spørsmål som: hva er meningen med livet? Hvordan skal man leve som buddhist? Hva er rett og galt? To munker satt på bakken, mens en annen hoppet opp og ned og trigget de til å debattere, veldig rart å se på J

På kvelden dro vi for å se på Potala Palace i mørket. Palassaet er helt fantastisk på denne tiden og ser enda mer mektig ut når det er lyst opp. På den store plassen foran palasset, Potala Square, var det samlet mange mange lokale som hadde felles dans siden det var lørdag. Vi ble stående lenge å se på de lokale dansene, før en liten gutt dro oss med i dansen. Litt keitete prøvde vi å følge ringdansene, til stor glede for de ”proffe”. En fantastisk kveld J

Dag 3:

I dag valgte vi å nyte fridagen til det fulle og takket nei til huletur med gruppen. Vi gikk oss en tur i byen og endte opp på det tibetanske museet. Det var ganske interessant å se den delen av utstillingen som viste Tibet etter Kinas innblanding. På ekte propaganda vis var laget flotte bilder og solskinnshistorier som viste hvor mye Kina hadde gjort for Tibet og hvor mye de satte pris på det.

Vi tok også turen innnom Dalai Lamas sommerpalass. Det var veldig flott, men vi er enige om at det er bedre å ha med seg en lokal guide når man skal se sånne steder, da får man litt mer ut av det!

Sangye hadde tipset oss om et tehus han syntes vi burde da turen til. Midt i en utrolig fin park lå et superlokalt tehus hvor alle pilgrimene kommer. Vi klarte å få tak i en kanne med te og satte oss ned på bordet til noen tibetanere som syntes dette var superspennende. Etter x-antall kopper te og nysgjerrige blikk kom vi oss tilbake til hotellet hvor gruppenmiddag ventet.

Etter middag dro noen av oss ut med Sangye som skulle ta oss med på en tibetansk kveld på byen. Dette var ganske annerledes enn hva vi er vant til. Nattklubben var et show med dansere og lokale sangere. Gjestene satt på bord og drakk og ble invitert opp på scenen stadig vekk for å danse lokale ringdanser eller fridans. Sangye var vannvittig god til å danse og ville gjerne ha oss opp på scenen med de andre for å drite oss skikkelig ut. Det klarte han, og etter et par pinlige danser skygget vi banen og dro tilbake til hotellet J

Dag 4.

I dag har vi kjørt til Gyatse. Det tok rundt 8 timer og på veien har vi stoppet flere steder. Første fjellpass var på 4700 m.o.h og her hadde vi utsikt over fjellene og en utrolig flott innsjø. Vi hadde også et stopp på 5200 m.o.h hvor vi kunne ta bilder av en isbree, noe resten av gruppen syntes var suuuper spennende J Middagen ble utrolig morsom da superhomofile museumsguiden Daniel fra Canada stod for samtaleemnene og tyske Dennis sang gamle slagere fra MGP!

Dag 5.

Her i Gyatse ventet enda et kloster :) Misforstå oss rett, det er spennende med templer og klostere, men man kan få nok av buddastatuer. På vei inn i en av stupaene møtte vi to nydelig små gutter som Mille tok bilde av. Plutselig vinket den eldste oss bort til der hvor resten av familien satt og vi fulgte etter. Her ble vi tatt imot som om vi var hellige og ble skjemt bort av guttene og mor i familien. De prakket på oss masse drikke og godteri og minstemann sjarmerte alle med sin interesse for kameraet og iphonen til Josefine. En skikkelig hjerteknuser. Sangye måtte dra oss bort fra den lille familien da vi skulle dra videre med bilen til neste by.

Neste stopp var Shigatse, den tidligere hovedstaden. Her var siste sted med minibank og varmt vann, så det var et viktig stopp. Vi ble her en natt og besøkte et stort kloster hvor det bodde mange hundre praktiserende munker.

Turen gikk videre til Sakya og nå fikk vi skikkelig kjenne på kulden. På hotellet var det ingen varme, verken på rommet eller restauranten, men heldigvis hadde de elektriskevarmetepper som varmet godt de få gangene strømmen ikke forsvant. Kathinka følte seg plutselig innmari sliten og tungpustet pga høyden og ble liggende på hotellet mens de andre gikk en tur opp til et nonnkloster. Det var en litt tung tur opp, men der oppe ventet den sykeste gjengen nonner vi noen gang har sett. De kjørte overpimpa motorsykler og digget å prøve tøyet til de vestlige. En av nonnene lærte seg å bruke kameraet og fikk tatt noen snapshots av de andre som poserte med luer og pilotbriller. FOR en gjeng!

Etter en middels varm natt satte vi oss tidlig i bussen for å kjøre den lange turen mot base camp. Veiene var svingete og humpete og med tidenes treigeste og mest kronglete sjåfør virket turen lenger enn planlagt. Men det var alt verdt det da vi rundet et sving og Himalaya kom til syne. Vi stoppet på et fjellpass på nesten 5000 meter og hadde super utsikt over 5 fjell over 8000 meter, deriblant Mt. Everest!! Sykt kult JJ

Vi ankom Rombuk ganske sent på ettermiddagen og måtte forte oss opp til Base Camp, i den forstand det går ann å forte seg når man skal gå 4 kilometer oppover på 5200 m.o.h! Det var merkelig å merke at kroppen jobbet skikkelig når man gikk supersakte. Men vi var heldige i forhold til andre på gruppen. Daniel ble kjempe svimmel og kald og måtte ta bussen ned igjen for å få iseg oksygen, noe han ikke husket etterpå.

Base camp var innmari kult, men dessverre var everest dekket av tåket da vi var der oppe. Men vi fikk tatt bilder og spist melkesjokoladen vi fikk av Harald i Munchen som vi hadde lovet å spare til denne dagen. Den har vært med på mye rart nå! Vi kom oss ned igjen og fikk i oss en varm suppe der vi satt i minusgrader inne og så på tåken lette over fjelltoppene. Vi var alle trette, mend et fristet ikke å legge seg inn i steinhuset uten noe varme. Vi har ikke båret på soveposer, så det var bare å kle på seg alt vi hadde og holde varmen under teppene vi fikk udelt.

Den kalde natte var vel verdt det da vi våknet opp til soloppgang over verdens høyeste fjell – det var magisk. Vi var så fasinert at vi ikke merket at Kathinkas og Josefines jakke plutselig var borte. De hadde ligget 5 meter bak oss imens vi tok bilder og nøt utsikten og nå lå de ikke der. Etter full leteaksjon og utspørring av alle gjestene, har vi to mistenkte. Enten en yak eller noen  kinesiske turister som hang rundt i området. Sangye mener det er typisk kinesere og satte selvfølgelig himmel og jord i bevegelse for å få tak i jakkene. Han ringte alle militær checkpointene og ba dem se etter kineserne som hadde dratt videre i en hvit jeep, så å si et dødfødt prosjekt. Kalde og uten varme nok klær satte vi oss inn i bussen igjen og kjørte ned fra fjellet.

Etter lunsj så vi at Sangye begynte å virke mer og mer stressa, og det viste seg at han hadde fått dårlige nyheter. Veien ned til nepalske grensen var ødelagt pga uvær og de visste ikke når den ville bli kjørbar igjen. Med siden han ikke hadde så mye mer informasjon valgte vi å fortsette videre nedover. Da vi kjørte videre kom det et skikkelig uvær og sjåføren konsentrerte seg skikkelig for å holde bussen på veien. Plutselig stoppet han og løp ut på veien. Vi hadde punktert! Her var det ingen steder å stoppe å få hjelp, så alle måtte sette seg på en side av bussen for at sjåføren kunne klare å kjøre videre nedover. 

Etter et par kilometer kom vi ned til en liten fjelllandsby hvor vi ble stoppet av militæret som nektet oss og kjøre videre. Her var det flyktningstilstander. Byen var stappfull av turfolk, kinesere og mt.everest ekspedisjoner som hadde ventet her i 3 dager. Heldigvis fikk Sangye oss inn på et gjestehus, for det var nesten ikke plass i byen. Ingen visste hva som skjedde nede ved veien og hvor lenge vi måtte vente her. Ute var det snøstorm og inne på rommet var det iskaldt. Det endte med at gruppen campet på den lokale baren og drakk billig Brandy for å holde varmen. Her ble vi kjent med to gutter fra et ekspedisjonsteam. Steve og Dave kom nettopp ned fra et forsøk på Mt. Everest og hadde ventet i den lille byen i 2 dager. Innmari kule gutter!!

Neste morgen våknet vi opp iskalde og til ingen gode nyheter. Militæret og politiet kunne ikke si når ryddingen av veien var ferdig, så det var bare å vente. Klokken tikket for mange som hadde flybilletter hjem fra Kathmandu dagen etter, inkludert oss som hadde planer om å dra direkte til Varanasi. Kinesiske myndigheter derimot meldte fra om at situasjonen i Tibet var fikset og at alle turistene hadde kommet over grensen…

For å få tiden til å gå stod vi i kø på den lille internettcafeen de hadde i byen i håp om å få fem minutter på den supertreige nettet. Etter en lang dag med venting kom meldte Sangye fra om at vi ikke kunne krysse grensen i kveld heller. Da ble det enda en dag på baren med gruppen og de lokale, etterfulgt av tibetansk disko med livesang… Vi krøp sent til sengs og Josefine og Kathinka sendte noen stygge tanker til de som hadde stjålet de varme jakkene deres da vi tullet oss inn i tepper og prøvde å holde varmen.

Neste morgen så det ikke lovende ut og vi begynte å diskutere muligheten om å dra tilbaket il Lahsa og fly til Kathmandu, en lang og kostbar mulighet. Men plutselig kom Sangye løpende og sa at han hadde fått til at vi skulle få krysse de ødelagte veien! Han og mange av de andre lokale guidene hadde jobbet på spreng for å presse militæret til å slippe oss igjennom. Det gikk fortsatt ikke ann å kjøre over veien der det hadde rast, men vi kunne kjøre ned dit, klatre over til fots og bli hentet på andre siden av en bil fra grensen. Sangye hadde fått oss først i køen og fikk en slags helterolle i gruppen J

Vi kjørte ned til steinraset og klatret forsiktig over imens ryddemannskapet så forskrekket opp i veggen for å forsikre seg om at det ikke raste mer. På andre siden stod vi med all bagasjen vår og ventet på å bli plukket opp, men det visste seg at turen var ikke over enda. Det kinesiske politiet nektet taxier og minibusser å kjøre oppover veiene i frykt for kaos, så vi måtte ta bena fatt. Nå var vo i hvert fall flyktninger på tur! Sikkert 200 mennesker fullastet med bagasje begynte å gå nedover de svingete fjellveiene. Her var det alt fra trillekofferter til 60 kg klatreutstyr. Først da vi begynte å nærme oss en mils gåtur ble vi plukket opp! Problemet nå var at grensen stengte om 40 minutter, og hvis vi ikke rakk det ville vi bli forsinket enda en dag! Men sjåførene var helt gale og holdt på å kjøre ned det som var av små barn og dyr mens de svinget seg nedover de smale veiene. Vi rakk grensen med en margin på 10 minutter og pustet lettet ut da vi gikk over broen som førte til Nepal J

Her fikk vi i oss litt mat og begynte den 5 timer lange kjøreturen til Kathmandu. Det var en sliten, men glad gjeng som sluknet på hotellet samme kveld. Selv om turen fikk en annen slutt en planlagt, var det faktisk ganske komisk å være stuck i den lille fjellandsbyen. Og en ting er sikkert og det er at vi er superglad for at vi hadde Sangye med oss, ellers ville vi nok sittet der fortsatt!

Morgenen etter var det på tide å si hade til gruppen og fantastiske Sangye. 13 mennesker som har gjort denne turen skikkelig bra J Det var verst å si hade til snille Sangye, men han skal være guiden vår når vi kommer tilbake og skal utforske Øst-Tibet!

Tibet Adventure har vært en HELT fantastisk opplevelse! Vi har sett så mye av dette flotte landet og lært så utrolig mye om dets historie og kultur. Når vi ser tilbake på resten av turen kan vi alle si at å våkne opp på over 5000 meter høyde, titte ut av soveromsvinduet og se soloppgangen over verdens høyeste fjell er definitiv et høydepunkt. Vi skal tilbake til Tibet og sannsynligvis klatre Everest med Steve og Dave, skal bare en tur hjemom først!

India er en historie for seg selv, som vi får ta senere. Nå er vi sammen med Sara og Hedvig i India og nyter de siste dagene av denne utrolige reisen, for om 2 dager er vi hjemme!!

Vi gleder oss til å se dere alle!!! J