KAMBODSJA

Siem Reap

Etter en lang reise var vi endelig kommet oss til grenseovergangen mellom Thailand og Kambodsja. For første gang på turen var det ikke et fly som tok oss inn i et land. Med sekkene på ryggen gikk vi til fots over grensen og fikk enda et visum stemplet i passet. Første stopp ble som sagt Siem Reap, byen som leder vei inn til de berømte Angkor templene. Vi sjekket inn på et hyggelig backpacker hostell og tok oss en velfortjent hvil etter reisen.

Tirsdag morgen var vi på topp igjen og klare for å utforske byen og møte khmer folket. Aller først fikk vi booket et familierom, for Sara og Hedvig hadde meldt sinn ankomst samme dag J Siem Reap er en veldig hyggelig by, med noe for en hver smak. Man kan ikke komme bort ifra at det er tilrettelagt for tursiter her, men det forsvinner litt i alle de sjarmerende bygningene fra den franske kolonitiden. Vi fikk en god runde på markedet, noe som kan bli intenst med alle selgerne som sier det samme om og om igjen. ”Hello Lady, wanna bracelet?”, ”I hap you size, wanna dress, many coloures??”. Og når man kommer seg ut av markedet og er tilbake på gaten kan du gå forbi 10 Tuk tuker som står ved siden av hverandre, men ikke tro at det er nok å si nei til en av dem, her skal alle spørre deg, selv om du har sagt du bor ti meter unna. Ellers opplever vi at mange av de lokale, spesielt på restauranter snakker og forstår bedre engelsk enn i Thailand. Her er de også svært gode på vestlig mat og vi har fått tak i gode franske baguetter, noe som smaker veldig godt etter en lang tid med lys toast.

Etter en dag i byen møtte vi Sara og Hedvig på hostellet, og der var plutselig Hanna, Theresa og Anniken også. Vi gikk alle ut og hadde en hyggelig middag J Vi var tidlig i seng for å lade opp til tempeltitting.

Onsdag morgen var vi tre, Sara og Hedvig innlosjert i to tuk tuk’er som tok oss med til angkor. Det er utrolig rart å se noe vi har sett så mange ganger på bilder! Og vi må si det leverte J Den store ruinbyen Angkor er spredt utover et stort område og består av 72 større ruiner og flere tusen små. Byen var sentrum in Angkor-riket som varte fra 800-tallet til 1400-tallet. Vi kjørte rundt i området og fikk sett på flere av de storslåtte bygningene. Det var selvfølgelig kulest å se Angkor What, den meste kjente bygningen, som vi alle har sett bilder av og hørt om. Angkor var utrolig fint, men vi fikk enda et bevis på hvor lite turistifisert Burma er. Vi må nok bare innstille oss på at turistene er til stede de fleste steder, for det visner litt i forhold til Bagan. Men vi hadde en herlig og VARM dag. Det var bare å finne seg i at svetten rant for varmen var uutholdelig.

På kvelden møtte vi Hanna, Anniken og Theresa igjen og vi hadde en bra kveld i Siem Reap J

Det var på tide å sette seg skikkelig inn i Kambodsjas grusomme historie, så neste morgen bestemte vi oss for å se en film basert på hendelsene under Røde-Khmer regiimet. Etter å ha sett filmen ”The Killing Fields” dro vi av gårde for å se på et monument i Siem Reap som skal minne de som ble drept på the killing fields. Vi hadde hørt så mye om det, men vi ble litt skuffet. Alle plakater stod på thailandsk, så vi burde nok hatt en guide som kunne fortalt oss litt mer historie. Men vi har allikevel fått et innblikk i det grusomme som skjedde her for kun litt over 30 år siden. Kathinka leste ut boken ”First they killed my father”, en bok skrevet av en dame som kun var 5 år da Pol Pott tok over makten og snudde landet på hodet. Hun forteller ting som vi har vanskelighet for å tro på. Utsulting, umennesklig behandling av til og med de minste barna, vannvittige torturmåter, soldattrening av de barn ned til 5 år, utsletting av 25% av et lands befolkning, alt gjennomført av et regiime gjennomsyret av marksistiske tanker som gir oss en dypere tolkning av kommunisme enn vi noen gang har lært på skolen. Det er absurd å tenke på at dette skjedde for kun få år siden og at den forbipasserende på gaten kan selv ha sittet i en av de mange barneleirene eller sett familiemedlemmer bli slått i hjel for ingen grunn. Igjen sitter vi igjen med en følelse av hvor heldige vi er som har vokst opp i trygge Norge                       . 

Battambang

Etter et par dager i Siem Reap dro vi videre til Battambang. Vi valgte da å ta transportetappen på vannet og hadde en herlig dag på båt nedover den smale elven. Solen stekte og i et desperat forsøk på å få opp brunfargen la vi oss opp på taket av den lille båten. Solkremen var ikke lett tilgjengelig, så de fleste fikk en lett rødlig farge. Men rødt blir brunt! Båtturen var kjempe fin og vi kjørte forbi mange floating villageses. Disse var enda mer flytende enn på Inle Lake. Husene stod ikke på stolper over vann, men lå på flyteelmenter midt i elven – innmari kult! Etter mange timer i solen kom vi frem til Battambang. Her hadde vi en hyggelig ettermiddag/kveldJ

Siste dagen i Kambodsja gikk med til å utforske Battambangs store attraksjon; Bamboo train! Vi ble plassert oppå en bambusplatting med en hjemmelaget motor. Denne ble da plassert på noen smale togskinner og der satt vi mens den lokale sjåføren tok oss med forbi små landsbyer. Det var kun et spor så da det kom motgående ”tog” måtte en av gruppene gå av plattingen som ble løftet av skinnene slik at de andre kunne passere. Plattingen ble løftet på igjen og vi kunne kjøre videre. Vi endte opp i et lite hus hos en kjempe hyggelig familie som visste hvordan de skulle håndtere oss turister. Etter at de små barna hadde sjarmert oss alle i senk og vi hadde tipset godt nok, satte vi oss på toget vårt igjen og durte tilbake. Igjen vendte vi snuten mot Bangkok som vi snart omtaler som vårt andre hjem J

Legg til bildetekst

Bayon

Angkor Wat

Angkor Wat (med turister)

Det er lite som skal til for å ha det gøy :)

Munkene gir seg ikke

Josefine koser seg i solen på taket av båten

Vi trodde først det var en katapult, men det viste seg å være et garn

Bamboo train

Alle barne flettet bambusarmbånd til oss

OPEN WATER

Da vi hadde sagt hade til de fleste kjente tok vi inn på Ban’s Diving Resort hvor vi hadde bestilt Open Water Diving Course. Da får man med 4 netter på fem stjerners resort hvor vi har levd livet mellom dykkerundene. Vi trodde Ban’s var et lite sted, men det viste seg at dette er et av de største dykkefirmaene på Koh Tao med over 30 intruktører. Derfor fikk vi tilbud om en svensk instruktør og valgte dette for å unngå misforståelser med vanskelige engelske ord. 

Gruppen vår bestod nå av den svenske instruktøren Hampus, tre svenske gutter på vår alder og vi nordgrabbarne. Nå var det nesten tilbake på skolebenken for vi måtte gjennom flere timer teori etterfulgt av en skriftlig eksamen. Teorien kom vi oss igjennom, men det var i vannet vi trivdes best.

Første dagen var det tørrtrening i bassenget. Her lærte vi oss å ta på oss alt utstyret og koble til oksygentankene. Hampus delte oss in i par – eller buddies som vi kaller det. Den personen man er i par med er den personen du alltid skal holde deg nær i tilfelle det skjer noe galt med utstyret under vann. Mille og Katta kom sammen, mens Josefine samarbeidet med svenske Georg. Under vann hadde vi mange øvelser på kun 3 meter. Vi øvde på å tømme maskene for vann, dele luft med buddien og justere luften i dykkevesten, slik at man kan styre hvordan man ligger i vannet. Det var utrolig gøy og vi gledet oss allerede til å komme oss ut på dypere vann. Vi kom oss tidlig i seng og møtte opp halv 8 dagen etter. Da var det bare å pakke utstyret og komme seg ut på dykkebåten. 

Vi kjørte ut til Twin Peaks utenfor Koh Nang Yuan (en av verdens vakreste øyer). Dette er et veldig kjent dykkested og regnes som et av de fineste stedene i Thailand og i resten av verden. Første dykk var ned på 10 meter – og vi elsket det!! Under vann ledet Hampus vei og vi svømte to og to etter han. Det krydde av fisker og fine koraller, og det er noe helt spesielt å svømme rundt i disse omgivelsene. Under vann øvde vi på øvelsene og brukte alle de kule tegnene vi hadde lært J Vi var under vann i 40 min før vi gikk opp for å hvile i en time. Deretter var det ut i vannet på nytt for enda 40 min under overflaten, noe som for øvrig virker som 5 minutter. Litt slitne, men superfornøyde, dro vi inn til land og fikk i oss litt mat før en ny runde med teori ventet. På kvelden møtte vi Victoria, Sandra, Maria og Anders og fikk med oss litt av hva Koh Tao’s natteliv hadde å by på!

Dag 2 under vann var enda mer fascinerende enn de første dykkene, og i dag skulle vi ned til 18 meter!! Første dykket var helt fantastisk  J  Vi dykket ned på 18 meter, svømte gjennom grotter og fikk se en seaturtle, vi var faktisk den eneste gruppen som fikk sett skilpadden! Den teoretiske eksamenen hadde vi allerede bestått og det var stas å komme opp av vannet og bli gratulert som klassifisert dykker J. Vi har vært superfornøyd med at vi valgte å bruke noen dager under vann – dykkingen har vært helt fantastisk!! Hadde tiden strukket til er vi alle enige om at vi gjerne skulle tatt Advanced Course og kommet oss ned på enda dypere vann, så vi må nok tilbake til Koh Tao  :)

Det er egentlig ikke bare det å se på livet under vann som gir den herlige følelsene, men det å svømme rundt på mange meter dyp, puste ved hjelp av en tamk paa ryggen,det aa foele seg totalt vektloes og aa kunne styre hvordan du ligger i vannet ved hjelp av dine egne lunger. Det er saa goey!! :)

På kvelden spiste vi en kjempe hyggelig middag med de svenske guttene og Hampus og resten av kvelden var det feiring av St. Patricks Day på den lokale baren.

Etter en fantastisk tid i Thailand med mange kjente, mye strandliv og spennende dykking, var vi klare for litt kulturinntrykk. For å spare tid bestilte vi likeså greit billett hele veien fra Koh Tao til Siem Reap i Kambodsja og gjorde oss klare for en lang reise.

Josse gjoer klart utstyret

Tre fornoeyde jenter klare for 18 meter

เพิ่มคำอธิบายภาพ

Kammeratsjekk  - fungerer reserveslangen?

Georg og Josefine

Hele gjengen etter fullfoert kurs :)

THAILAND

Vi beklager at det er litt lenge siden vi har blogget, men tiden flyr i Thailand. Det er vanskelig å skvise inn bloggingen når man lever livet ved strandkanten J

Etter to fantastiske uker i Burma er vi nå kommet tilbake til Thailand. Å komme hit hvor alt er så lett og tilrettelagt gir oss nesten en følelse av å komme hjem J. Effektive som vi er tok det kun en time etter flyet landet i Bangkok til vi var på togstasjonen for å dra videre sørover. Det tok oss et døgn med reise, men nå etter en flytur, deretter en natt på sittende nattog, 8 timer ventende på en brygge og til slutt 3 timer på båt, er vi endelig på Koh Panggnang. Trette og skitne stabbet vi oss av båten i mørket, men det tok ikke lang tid før humøret var på topp igjen. For på bryggen stod Sara og Hedvig klare til å overraske oss J UTROLIG hyggelig å se dem igjen og vi hadde alle masse å fortelle!! 

Men det stoppet ikke der. Da vi satt og spiste middag gikk Oda, Victoria, Hanna, Theresa og Annikken forbi, og det føltes nesten som å gå i Bogstadveien på en fredag ettermiddag. Men etter to uker isolasjon var det sykt gøy å møte kjente og for første gang på 2, 5 mnd var vi tre fra hverandre mer enn en time! Hvis du ser bortifra det turkise vannet, varmen og de slitsomme taxiselgerne kan man tro at Koh Pangn er en øy som ligger midt mellom Sverige, Danmark og Norge. Her kryr det av skandinavere! Overalt hører du de dominerende svenskene og snus får du kjøpt på hostellet som drives av to dansker. Det er en smule harry, men alikvel veldig gøy J 

The big happening var selvfølgelig Full Moon Party som skulle feires 8.mars. Når nå Kaia, Maja, Henriette og Ida også hadde kommet var vi alt i alt  15 jenter fra Oslo som malte oss fulle av Body Paint og deltok på det enorme strandpartyet. Vi har alle hørt mye skummelt om full moon, men til tross for advarende meldinger hjemmefra, inntok vi den stappfulle stranden og kom tilbake i like god stand!

Etter dansingen på stranden var vi alle klare for en avslappende dag. Noen nøt solen, shopping fikk vi også til og det hele ble avsluttet med massasje – nei, vi lever ikke hardt her nede! Vi ble på Koh Pangnan to netter til og enda flere nordmenn dukket opp. Andrea og Ida fikk også vært med på en av de enorme middagene våre med hundre forskjellige bestillinger og forvirring ved betalingen av regningen J

Etter mange morsomme dager langs svenskekysten dro vi tre og Sara og Hedvig videre med båt til Koh Tao – her hadde vi store planer om å leve enda mer avslappet enn på Koh Pangnan. Etter litt frem og tilbake (erlikelangt) endte vi opp på Freedom Beach Resort. FOR et herlig sted J det var ikke mange kronene vi måtte ut med for å få 2 bungalows med strandutsikt. 

På denne øyen var det også overraskelser på lur, og våre danske drenger bodde 15 min unna. Vi spiste en hyggelig middag med Jimmi og Nicolaj og deres to venner Mark og Sophie J De flyttet inn på samme resort som oss dagen etter, og da fikk danskene hilse på våre to gale norske jenter! En vellykket kveld J

Etter mye tid på stranden var vi 5 rastløse og dagens opplegg ble ATV tur! Vi leide 2 stykker og raste rundt hele dagen. På denne måten fikk vi sett det meste av øyen J Først en lang runde rundt i byen deretter kjørte vi opp noen kronglete veier over et lite fjell, for også komme over på andre siden av øyen. Vi hadde det utrolig gøy og følte oss som noen skikkelig bikerbabes der vi cruiste rundt blant alle mopedeneJ 

På ATV er det bare 16 årsgrense og sertifikatet er oppskryt, derfor fikk også minstemann uten lappen prøvd seg bak rattet. Mille, som for engangs skyld var passasjer, var lettere bekymret da Katta fant frem fartsdyret i seg og kjørte forbi det hun kunne. 

Etter kjøreturen måtte vi si farvel til resortet vårt og flyttet til et billigere sted inne i byen. Her hadde vi en siste kveld hvor vi sa hade til Kaia og Maja og de danske guttene. Morgenen etter spiste den utvidede gjengen vår frokost før Sara og Hedvig måtte sette seg på båten videre til Bangkok, men vi har vel alle mistanker om at det ikke er siste gang vi er sammen på turen!! 

Vi tre var nå alene for første gang på mange dager og var klare for nye utfordringer i de Thailandske farvann J

Utsikten fra bungalowen

middag med den danske gjengen :)

Legg til bildetekst

Er dette trygt??

Kule jenter

Hele gjengen på tur

Josefine maler Henriette før Fullmoon

MYANMAR

Det var ikke mye vi hadde hørt om Burma før vi reiste, og vi visste ikke helt hva vi skulle forvente oss, men dette landet har virkelig satt fart på tankene våre. Å dra tilbake i tid er et uttrykk som kan beskrive mye av det vi har opplevd. Det er rart å være i et land hvor det eneste nettet du får tak i er på en sliten internett café hvor de reklamerer for internett og e – mail, som de ikke vet at har en viss sammenheng. Hostellene har mail – adresser, men du kan bare glemme å ta kontakt på den måten, den sjekker de ikke. Man kan selvfølgelig ringe og da tar de fleste og kjøper litt ringetid fra fasttelefonen som en lokal har satt ut på gaten. Men noen av de mest besøkte stedene i landet er nesten umulig å komme gjennom til pga dårlige linjer, så turistene må gamble på å få overnattingssted.

 I den eldre generasjonen er engelsk uaktuelt og de færreste offentlige transportmidlene er lagt opp for turisme. I bodene på gaten vil de gjerne selge deg alt mulig, men det er sjelden man får noe reaksjon hvis man prøver å prutte. Det er en blanding av at de ikke har forstått at det er vanlig å lure turister med overprising og at denne formen for forhandling er ikke – eksisterende. Da er det rart å tenke på hvordan man som turist må forhandle seg frem til det meste i nabolandet Thailand. Også på restauranter har de en helt annen måte å tilnærme seg kunder enn vi er vant til. Maten blir servert i hytt og pine, og det er helt naturlig at en på bordet er ferdig med hovedrett før de andre har fått sin mat. Ber man om regningen, blir kelneren stående og henge over deg til du har betalt.

Alikevel ser vi tendenser til utvikling, spesielt i byene. Men de små tegnene til et moderne samfunn, er mest med på å understreke at flertallet i samfunnet ikke er med på utviklingen. En fancy data butikk er stuet inn mellom skitne gateboder og falleferdige bygninger, og en relativt ny toyota er omringet av sliten biler med åpen motor og offentlige busser som har brutt ned. Det finnes ikke noe ordning for søppel, det meste hives ut i bakgården eller brennes på gaten. Har du glemt å sveive inn baldakinen er det stor sannsynlighet for at de i etasjen over bruker den som søppelkasse.

Men det er kanskje nettopp denne mangelen på utvikling som gjør landet så spennende og sjarmerende og ferdes som utlending. Det er et utrolig fredfullt folk som møter deg og ikke én gang har vi følt oss utrygge. Lommetyver er så å si ikke – eksisterende og de færreste prøver å utnytte turistene. Deres vennlighet kan ha mye og gjøre med eksistensen i deres fredelige religion som er godt representert i samfunnet. Overalt finner man gylne pagodar og små templer hvor burmeserne ofrer mat og drikke på vei til jobben. Inne de private husene, på hotellene og på restaurantene er det veldig vanlig å ha et lite hylletempel som pyntes med farget juletrelys og andre spranglende pyntegjenstander. Munker og nonner er også å finne på de fleste steder.  Kanskje vi ikke har fulgt godt nok med i religionstimene, men vi trodde at munker skulle leve i all enkelhet og at de ikke eide annet enn de karakteristiske rød draktene de går i. Her i Burma har vi allikevel endret oppfatning av dem. Tidlig på morgenen ser man munkene spasere ut fra klostrene barbeint for å gi velsignelser mot en matbit som de kan legge i spannet sitt, men der stopper enkeltheten. Vi har sett munker som kjøper mat i kiosken, røyker, kjører moped, reiser med både fly og buss og hiver stein på kuer for moro skyld, men de må vel kanskje utvikle seg de også.

Til å være et svært fattig land er det nesten ingen tiggere å se, noe som er vanlig å se i andre tilsvarende land. Men arbeidsledigheten kommer tydelig frem når man går gatelangs. Hele familier sitter i skurene sine og venter på at noen vil kjøpe deres nudelsuppe til lunsj. At det er vanskelig å få hverdagen til å gå rundt klager de ikke over, latter, smil og samhold står sterkere. Det skal ikke mer til enn synet av en nordisk jente med blondt hår for at dagens underholdning er fullkommen - burmesernes livsgnist er inspirerende og får oss nordmenn til å føle oss svært privilegerte. Men det er ikke mye mer vi kan gjøre enn å bidra til latter og støtte de stedene som ikke er statlig eid.

Burma oppholdet har lært oss mye og bidratt til mye ettertanke. Et fantastisk land fullt av vennlige mennesker som fortjener en lysere fremtid med en leder som tar vare på dem. Selv om vi unner landet en utvikling på flere områder, må vi innrømme at vi håper at det noe av det genuine Myanmar blir igjen og at det ikke blir helt som turist – Thailand. Vi gleder oss til å følge med på utviklingen og heier på Aung San Suu Kyi og hennes demokratiske verdier. Myanmar er sted vi sent vil glemme.

BAGAN

Det er veldig vanskelig å komme igjennom på tlf til Bagan, så ingen som var på bussen hadde fått booket hostell, derfor var det et slags race da bussen stoppet utenfor Lonely Planet’s first pick overnattingssted. Men Josefines lange ben leverte og vi fikk grabbet til oss et stort trippelrom med eget bad, som passet oss perfekt etter den grusomme bussturen.

I fire dager har vi kost oss her i Bagan, et utrolig spennende sted. Kun 4 kilometer fra Nyaung U, stedet vi bor, finner du de 4400 templene som er plassert over et stort område. Templene, eller stupaene som de kalles, er over 800 år gamle og ble bygget under Anawhrata dynastiet. I Ettertid har de blitt skadet av jordskjelv, men i dag er de fleste restaurert og ser like ut som da de ble bygget.

Vi leide sykler på hotellet og satte av gårde til slettene hvor alle templene ligger. På de gamle syklene med kurv foran tråkket vi i vei på de smale veien hvor det kryr av hestekjerrer og burmesiske kvinner med rissekker balanserende på hodet. Ganske idyllisk! Etter et par kilometer svingte vi av ”hovedveien” og kom ut på en av de mange stiene som går mellom templene. Nå var det bare å utforske. Vi syklet rundt i noen timer og tittet inn i de eldgamle stupaene. Noen er bitte små med bare et lite rom i og noen er så store at man kan klatre opp på dem. I denne delen av Burma er det mye varmere og etter hvert var vi nødt til å søke ly i skyggen. Under et hjemmesnekret bambustak tok vi oss en hvil, mens vi ble servert nudelsuppe som var tilbredt utenfor i en jerngryte over bålet. Maten smakte veldig godt, spesielt etter at vi hadde gått oss litt vill og endt opp med å sykle en time rundt på et jorde hvor hjulene satte seg fast i sanden.

Nå var vi rett ved et av de større templene, og etter lunsj klatret vi opp her. FOR en utsikt! Det er først når man kommer opp i høyden man virkelig forstår hvor enormt dette er. Så langt vi kunne se var den store sletten dekket med stupaer i ulike størrelser og former - et veldig fascinerende syn.  Etter en lang dag i varmen bar det tilbake til den lille byen hvor det krydde av gode spisesteder J

En av dagene prøvde vi oss også på å se soloppgangen ute ved templene. Halv 5 stod vi opp og kom oss på 

syklene. I bekmørket tråkket vi i vei, heldigvis med en hodelykt slik at råkjørerne kunne se oss. Etter en halvtime var vi fremme ved målet - en av de større bygningene med en lang og bratt trapp som måtte bestiges for å få den riktige utsikten. Det var ganske spesielt å klatre helt alene opp på det mektige templet og se utover det flotte landskapet. Så satt vi der i mørket og ventet på at noe skulle skje, men vi var nok litt uheldige for akkurat denne morgenen var det ganske tåkete. En voldsom soloppgang ble det ikke, men det var allikevel en stemningsfull morgen med en svak rosa himmel og frokosten smakte spesielt godt etter sykkelturen.

Bagan er det stedet vi har besøkt hvor de er mest vant til turister.  Her kan man se litt finere vestlige som bor i en av de få flotte resortene du finner i landet. Men bor du på et billigere hostell og velger å spise på et mindre sted, får du raskt den lokale følelsen. Vi er blitt eksperter på de små spisestedene og er veldig glad i burmesisk mat. Siden ingen er blitt syke, er vi blitt mer og mer vågale på hva og hvor vi spiser, så vi håper at vi ikke går på en smell! Bagan har vært en perfekt avslutning på Burma – oppholdet og nå tar vi bussen tilbake til Yangon hvor vi har en dag før vi flyr til Bangkok. Alle 200 000 Kyatsene er brukt opp, men det er nesten uvirkelig å tenke på at hele oppholdet her med all mat, veldig gode overnattingssteder, alle transportetapper og diverse andre ekstra aktiviteter har kostet oss litt over 2000 kr, og for den opplevelsen kunne vi gjerne gitt mye mye mer. 

ENDA EN BUSSTUR

Sist vi gikk av en buss i Burma trodde vi det ikke kunne bli verre, men igjen tok vi feil. Klokken 05.00 stod vi i bekmørket og ventet på bussen og denne gangen var det ingen Sørlandsekspress som plukket oss opp. En gammel slitt minibuss stoppet og sjåføren ropte utålmodig på passasjerene til Bagan. Vi ble stuet inn på hvert vårt smale sete, imens sekkene ble slengt på taket. Også begynte de lange timene…. På svingete og konstant humpete veier kjørte den aggressive sjåføren over middels fort. 

Han lå på det skjærende hornet, og skulle markere seg ved all motgående trafikk, alle mopeder han kjørte forbi, ved hvert hus og hvert menneske vi passerte, dvs det var mer tuting enn ikke. Inne i bussen var det fullt av lokale som hadde med seg ulike poser og kurver som de plasserte under alle andres seter. Bussen stoppet hver halvtime for å slippe av og på folk, de som satt på takgrinden klatret ned og noen nye klatret opp. De tre konene bakerst stabbet seg av for å kjøpe enda en sekk med ris som de fikk lagt på gulvet slik at den kunne skli frem og dunke i bena til de foran. 

Vi skjønte raskt hvorfor damen som solgte oss billetten sa at turen kunne ta alt fra 9 til 13 timer. Her er det ikke trafikken som avgjør tiden, men hvor mange ganger motoren må kjøles ned med en bøtte vann, hvor tissetrengt gamlemor er og hvor ofte sjåføren går tom for sigaretter. Den unge gutten som var ansvarlig for å få folk av og på hang halvveis ut av døren og ropte i tide og utide slik at koner, barn og høner kunne komme seg ut av veien. Turen ble lang, spesielt da samtlige ipoder streiket og ladet ut, men nå er vi endelig fremme i Bagan. Nå gleder vi oss til å sove ut og utforske de uttalige templene i morgen.

.

INLE LAKE

Frodige Inle Lake er selve hjerte og samlingspunkt i den spennende delen av Burma, kalt Shan State. Den store innsjøen og dens mange sidekanaler ligger i en dal og er omringet av fjell på begge sider som speiler seg i vannkanten og gjør dette fascinerende stedet enda vakrere. Vår første båttur tok oss gjennom kanalene hvor vi passerte de flytende landsbyene hvor store deler av innbyggerne er bosatt. På høye stolper over vannet står de enkle husene laget av flettet bambus og fremkomstmidlet som brukes er en liten og smal trekano. Her bor store familier og nyter blant annet godt av innsjøens gode fiskemuligheter. For når man kommer ut på selve laken ser du de smidige burmeserne stå og balansere på tuppen av en trebåt mens det spesielle garnet dyppes i vannet for å hale inn dagens fangst. Fiskerne her er kjent for sin fotpadling, dvs at de står med et ben på båten og snurrer det andre rundt padleåren og padler slik at begge hender kan brukes til å håndtere garn og spyd. De som ikke padler kjører rundt i lange og smale trebåter med påhengsmotorer som går gjennom det meste av planter og sjøgress, ikke engang en gjengrodd kanal stoppet vår båt. Det er en veldig spesiell atmosfære ute på sjøen og det var spennende å se hvordan livet går sin gang i de flytende landsbyene.

Vi bor som sagt på fastlandet i en av byene rundt Inle Lake og her er det også mye rart å se. Dagene våre har flydd forbi her imens vi har gått rundt og observert. Her er folk oppe grytidlig for å åpne bodene sine eller komme seg ut på kanalen. I de trange gatene kjører det biler som minner mer om traktorer med åpne motorer foran, og de har alle mye last, som regel mennesker eller tomater. I flere timer har vi sett på livet fra takterrassen og konkluderer med at det føles som om vi er midt i et filmsett som finner sted mange år tilbake. Her er folk svært hyggelige og de elsker å rope ”hello” når vi går forbi og er veldig interessert i hvor vi kommer fra. Det er spesielt et sted vi har lagt vår elsk på her i byen. Etter mange uker med ris og nudler har vi nå funnet vårt tilfluktsted. Vi trenger vel ikke si mer enn at stedet vi bruker som avlastning heter Pancake Heaven.

I tillegg til å utforske byen, lese bøker og fylle ut dagboken, dro vi på en utvidet båttur på innsjøen. Her besøkte vi en av landsbyene hvor ”long neck” stammen bor. De minnet om afrikanske stammer og hadde strukket hals og ben ved å surre tunge metallringer rundt. Enda kulere var det å se ”Floating gardens of Kela”, som er flytende tomatplantasjer. Her gror de søte tomatene som selges på fastlandet og når de høstes må man ut i kanoen for å få tak i dem. Avslutningen var en stemningsfylt stund ute på innsjøen hvor vi så solen gå ned og forsvinne bak fjellene. En slik stund på Inle Lake kalles bare ”a tonic for the soul” og vi skjønner hvorfor. Etter noen herlige og avslappende dager ved Inle Lake er vi klare for neste busstur som skal ta oss med til Bagan.

Bladene de lokale spiser som gir dem helt blodrøde tenner