BURMA

Yangon 

”This is a different country you know, very different country” var det første taxisjåføren sa til oss da vi kjørte ut fra flyplassen i Yangon. Han forklarte at her I Burma, eller Myanmar som de fleste kaller landet, er det kun påbudt med setebelte I forsetet og at de derfor klipper bort de i baksetet. Her kjører de på høyre side som oss, men flertallet har allikevel rattet på høyre side fordi de kjøper gamle japanske biler. Ja nå er vi virkelig i et annerledes land! Den svært hyggelige drosjesjåføren ga oss villig tips om hvor og hvordan vi skulle reise rundt i landet, men han syntes ikke det var noen god ide å ta buss; ”Wht!? You can’t take the bus when you have such big bodies!” Han var over gjennomsnittet fasinert over de tre norske jentene som rager over de fleste burmesiske og kinesiske jentene her som kun bruker petite i klær. At vi var i stand til å gå fottur så store som vi var kunne han heller ikke forstå.. haha! Vi la på litt og forklarte han at vi bor i fjellene og går tur i hvertfall en gang om dagen, så får han tenke sitt om vekten! Allerede på denne lille kjøreturen forstod vi at her er det annerledes.

Han fortalte blant annet at det er lettere for gutter enn for jenter å komme inn på medisinstudiet. Begrunnelsen for det var at guttene måtte få en fordel fordi de ble sendt ut til å jobbe som leger i mindre ”suitable” områder for jenter pga boforhold og tilreise vanskeligheter. Fordi jentene ikke får lov av staten til å jobbe utenfor byene har de da en fordel og må derfor slite mer for å studere medisin. Her er det staten som vet best og alle må jobbe på govermental hospital og blir sendt dit det passer staten. Vi vil ikke spørre om det politiske som skjer i landet nå for tiden, men vi tror at vi fikk se noe litt spektakulært i dag. Vi kjørte forbi en stor plass hvor det var vannvittig mye folk som stod tett i tett. Plassen heter People Square, og det viste seg at alle var der for å høre en viktig buddhistisk munk tale for tredje dag på rad. Det store med dette var at det var første gang en munk hadde fått lov til å tale offentlig på denne plassen. Sjåføren sa ikke direkte at dette var pga nye tider, men dette var tydeligvis stort, så vi har våre mistanker.

Å finne bosted i Yangon var lettere sagt enn gjort. Alle stedene som er anbefalt i Lonely Planet guiden var fullbooket, og vi ble mer og mer desperate der vi gikk gatelangs i mørket. Desperasjonen førte til at vi trasket inn på Mahabandoola Guest House, et falleferdig hostell som fikk beskrivelsen ”It’s cheap, that’s it” i guideboken. De hadde heller ikke plass, men vi ble ført opp en smal trapp til loftet. Dette var et åpent rom, en slags gjennomgang/lager uten dør men med svært hyggelige lysstoffrør i taket som lyste opp et dekorativt hylletempel. Madrassen var byttet ut med bambus tepper og på toppen av det støvete skapet fant de tre godt brukte puter. Vi rigget oss godt til på ”gulvet”, låste sekkene, spente pengebeltet på og tullet oss inn i lakenposer og myggnetting. Lysstoffrørene gikk ikke ann å skru av så en svett t-skjorte skapte nattemørke. Hele den ene veggen var dekket av vinduer, og da endelig alle i gatene hadde gått til sengs og vi hadde fått noen timer med søvn, var det tostemt bønnerop i moskeen tvers over gaten som varte fra 5 til halv 6. FOR en natt!! 

Litt stive og støle våknet vi opp og fikk raskt grabbet til oss et rom med seng og madrass for neste kveld. Her må man forte seg før neste fly fra Bangkok lander. Nå var det på med lange kjoler og tildekkete skuldre, noe som var en smule varmt i over 30 grader og sol.  Egentlig er det slik at så lenge man ikke går i templer eller andre hellige steder er det ikke påbudt å dekke seg til, men vi oppdaget i går kveld at mange av de lokale blir sjokkerte når jenter kommer i shorts og t-skjorte og føler oss mer komfortable med litt klær på. Men dette stopper ikke burmeserne fra å stirre. De starter med å måle oss opp og ned før de dunker hverandre i siden, peker på oss og skratt ler. Diskret er de ikke, men det får vi vel bare bli vant til. Til og med munkene snur seg rundt og tar seg en god titt på de langbente nordmennene før de går videre. Vi er ikke de eneste turistene her, men det virker ikke som om de er veldig vant til vestlige. I dag har vi vekslet dollar sedlene våre til den lokale myntenheten Kyat. Dette var en omstendelig prosess for det er nemlig utrolig viktig at dollarsedlene du bruker her er helt fine, rette og ikke eldre enn fra 2006. Etter at de usle 250 dollarene var inspisert nøye, skulle vi få tilbake 200.000 kyat!! Vi følte oss utilpass rike da vi gikk ut av banken med to feite bunker med sedler i lommen. Den lave valutaen er vanskelig å venne seg til og det føles helt latterlig å bla opp 8 tusen lapper når middagen skal betales.

Dagens oppdrag var å skaffe tog eller buss videre inn i landet, men her var det også litt problemer. Den ene snakker dårligere engelsk enn den andre og på hoved tog – stasjonen står alle timetabeller og informasjonen på det lokale språket - veldig tilrettelagt for turister! Men etter å ha blitt sendt frem og tilbake 5 ganger mellom to kontorer, endte vi opp med en bussbillett til Kalaw, et sted lenger nord i landet. Turen skal ta 12 timer, men dette skal visst være en av de beste veiene her i landet, så vi regner med at det går greit.

Ellers koser vi oss i Burma og observerer og tar inn så mye inntrykk som mulig. Her går både kvinner menn rundt i et saronglignende skjørt, som kombineres med alt fra hverdagslige t – skjorter til fine skjorter i jobb sammenheng. Noe av de rareste vi ser, men som er utrolig vanlig her er noe tobakklignende ting som de fleste tygger her. Det heter HJKSDFHJSAKH, og er et grønt blad som de fyller med limestone pulver og tobakk, ruller sammen og tygger. Det rare med det er at man får helt blodrøde tenner og lepper, noe vi først trodde var en tannsykdom. Overalt ser man menn som hoster og harker og spytter ut en stor blodrød klatt, ikke veldig delikat, men noe vi bare må venne oss til.

Vi fikk også besøkt en av de største attraksjonene her, både for vestlige besøkende, men også for buddhister over hele verden. Shwedagon Paya har vært et symbol på burmesisk identitet de siste 2500 årene og regnes som hjertet og sjelen i dette landet. Inni et avlukket område er det 82 ulike små templer og religiøse bygninger som ligger rundt det store gullbelagte tårnet i midten, the main zedi. Den er 98 meter høy og er dekket med tonnevis av gullblader. Spiret på toppen er pyntet med 5000 diamanter og 2000 andre stener. Historien sier at Shwedagon Paya er bygget på et fjell hvor Buddha la 8 av sine hårstrå. Rundt omkring tente munker og andre troende lys og satte seg ned foran en av de mange gudebildene og ba.

BUMPY RIDE

Den lokale vi kjøpte bussbilletter av lovte oss gratis shuttle bus ut til hoved busstasjonen som ligger en time utenfor Yangon sentrum. Hva vi egentlig hadde forventet oss er vanskelig å si, men det vi fikk tok kaka. Opp på lasteplanet på en liten bil sammen med diverse andre kasser og poser, ble vi tre skvist sammen med sekkene våre, til stor fornøyelse for mennene på gaten som knakk sammen i latter da de så oss. Vei standaren er som en dårlig skogsbilvei i marka og ryggene fikk gjennomgå der sjåføren svingte seg mellom biler og sniddet mopedene. Å unngå humpene kan man bare glemme i Burma!

Bussen vi skulle tilbringe de neste 12 timene på så tilsynelatende bra ut og det var deilig å se at vi ikke var blitt lurt. De lokale burmeserne rigget seg til i lotusstilling i de smale setene, vi derimot, måtte trykke oss godt sammen for og ikke dulte borti side mannen. Første strekningen var på relativt gode veier, men hver gang det kom en dump måtte vi som satt på bakerste rad dukke unna bagasje som falt fra hyllene. På første stopp fikk vi tak i noe rett i koppen nudler før det bar videre til toalettet. Offentlig toalett er et hull i bakken, null dopapir, fullt av fluer og trekker du ned kommer vannet opp og du rekker så vidt å smette ut av døren før gulvet fylles. Turen gikk videre, men forholdene skulle raskt endres.

 Det burmeserne legger i ordet ”highway” er noe helt annet enn hva vi gjør. Bussen klatret seg oppover smale veier og måtte kjøre forbi et helt sigøynerfølge med hest og vogn før den kunne ta en rask sving for å unngå stupet ned på venstre side. Lys var det lite av, men heldigvis kom vi oss igjennom flåklypa – løypen og ble vekket da det var vår tur til å gå av.

Der stod vi; klokken var 02.00, ute var det iskaldt og vi hadde ingen anelse om hvor vi skulle bo i denne tilsynelatende øde byen. Vi har aldri følt oss så langt hjemmefra før. Utenfor bussen satt det tre menn foran et bål tullet inn i tepper og skjerf, og etter vane tenkte vi vårt om dem og ville helst unngå kontakt. Men igjen tok vi feil og hadde det ikke vært for dem hadde det blitt en lang og kald natt ute på gaten. Ved hjelp av tegnespråk og noen få engelske ord kom gutta til unnsetning.  De tok oss med rundt i byen og ringte på de ulike hostellene, og på det tredje stedet kom en eldre dame ut og åpnet grinden for oss. Hun ga oss et hyggelig trippelrom og sa vi ikke måtte tenke på å komme tidsnok til frokost og lovte oss et sent måltid når vi hadde sovet nok.

Kalaw er et mye hyggeligere sted enn Yangon. En liten fjelllandsby med imøtekommende lokale som gjerne vil vise at de kan både si hallo og god morgen på engelsk, men som løper av gårde når vi svarer. Denne byen er et godt utgangspunkt for fjelltur og det er derfor vi stoppet her. I morgen drar vi tidlig av sted med en lokal trekkingguide og skal gå ned til Inle Lake.