MYANMAR

Det var ikke mye vi hadde hørt om Burma før vi reiste, og vi visste ikke helt hva vi skulle forvente oss, men dette landet har virkelig satt fart på tankene våre. Å dra tilbake i tid er et uttrykk som kan beskrive mye av det vi har opplevd. Det er rart å være i et land hvor det eneste nettet du får tak i er på en sliten internett café hvor de reklamerer for internett og e – mail, som de ikke vet at har en viss sammenheng. Hostellene har mail – adresser, men du kan bare glemme å ta kontakt på den måten, den sjekker de ikke. Man kan selvfølgelig ringe og da tar de fleste og kjøper litt ringetid fra fasttelefonen som en lokal har satt ut på gaten. Men noen av de mest besøkte stedene i landet er nesten umulig å komme gjennom til pga dårlige linjer, så turistene må gamble på å få overnattingssted.

 I den eldre generasjonen er engelsk uaktuelt og de færreste offentlige transportmidlene er lagt opp for turisme. I bodene på gaten vil de gjerne selge deg alt mulig, men det er sjelden man får noe reaksjon hvis man prøver å prutte. Det er en blanding av at de ikke har forstått at det er vanlig å lure turister med overprising og at denne formen for forhandling er ikke – eksisterende. Da er det rart å tenke på hvordan man som turist må forhandle seg frem til det meste i nabolandet Thailand. Også på restauranter har de en helt annen måte å tilnærme seg kunder enn vi er vant til. Maten blir servert i hytt og pine, og det er helt naturlig at en på bordet er ferdig med hovedrett før de andre har fått sin mat. Ber man om regningen, blir kelneren stående og henge over deg til du har betalt.

Alikevel ser vi tendenser til utvikling, spesielt i byene. Men de små tegnene til et moderne samfunn, er mest med på å understreke at flertallet i samfunnet ikke er med på utviklingen. En fancy data butikk er stuet inn mellom skitne gateboder og falleferdige bygninger, og en relativt ny toyota er omringet av sliten biler med åpen motor og offentlige busser som har brutt ned. Det finnes ikke noe ordning for søppel, det meste hives ut i bakgården eller brennes på gaten. Har du glemt å sveive inn baldakinen er det stor sannsynlighet for at de i etasjen over bruker den som søppelkasse.

Men det er kanskje nettopp denne mangelen på utvikling som gjør landet så spennende og sjarmerende og ferdes som utlending. Det er et utrolig fredfullt folk som møter deg og ikke én gang har vi følt oss utrygge. Lommetyver er så å si ikke – eksisterende og de færreste prøver å utnytte turistene. Deres vennlighet kan ha mye og gjøre med eksistensen i deres fredelige religion som er godt representert i samfunnet. Overalt finner man gylne pagodar og små templer hvor burmeserne ofrer mat og drikke på vei til jobben. Inne de private husene, på hotellene og på restaurantene er det veldig vanlig å ha et lite hylletempel som pyntes med farget juletrelys og andre spranglende pyntegjenstander. Munker og nonner er også å finne på de fleste steder.  Kanskje vi ikke har fulgt godt nok med i religionstimene, men vi trodde at munker skulle leve i all enkelhet og at de ikke eide annet enn de karakteristiske rød draktene de går i. Her i Burma har vi allikevel endret oppfatning av dem. Tidlig på morgenen ser man munkene spasere ut fra klostrene barbeint for å gi velsignelser mot en matbit som de kan legge i spannet sitt, men der stopper enkeltheten. Vi har sett munker som kjøper mat i kiosken, røyker, kjører moped, reiser med både fly og buss og hiver stein på kuer for moro skyld, men de må vel kanskje utvikle seg de også.

Til å være et svært fattig land er det nesten ingen tiggere å se, noe som er vanlig å se i andre tilsvarende land. Men arbeidsledigheten kommer tydelig frem når man går gatelangs. Hele familier sitter i skurene sine og venter på at noen vil kjøpe deres nudelsuppe til lunsj. At det er vanskelig å få hverdagen til å gå rundt klager de ikke over, latter, smil og samhold står sterkere. Det skal ikke mer til enn synet av en nordisk jente med blondt hår for at dagens underholdning er fullkommen - burmesernes livsgnist er inspirerende og får oss nordmenn til å føle oss svært privilegerte. Men det er ikke mye mer vi kan gjøre enn å bidra til latter og støtte de stedene som ikke er statlig eid.

Burma oppholdet har lært oss mye og bidratt til mye ettertanke. Et fantastisk land fullt av vennlige mennesker som fortjener en lysere fremtid med en leder som tar vare på dem. Selv om vi unner landet en utvikling på flere områder, må vi innrømme at vi håper at det noe av det genuine Myanmar blir igjen og at det ikke blir helt som turist – Thailand. Vi gleder oss til å følge med på utviklingen og heier på Aung San Suu Kyi og hennes demokratiske verdier. Myanmar er sted vi sent vil glemme.